Den fineste kortfilmen av alle

Jeg vil også skrike

Jag är ingen soldat

Det er så fint med menn som er våkne hele natta - bare for å kjenne om hjertet sitter der det skal.

Gamle broderier

Jeg så dem på MoMa i fjor, og de var så innmari fine.

De er laget av Andrea Dezsö

Passe piker

Jeg husker jo hvordan det var. Og hvordan det er. Som om det aldri går over, det der. Det der hvor alt skal være passe. Akkurat passe. Glad, men ikke for glad. Morsom, men ikke for morsom. Pen, men ikke for pen. Trent, men ikke for trent. Glup, men ikke for glup.

I ORPS (filmen) var det ei jente som krangla med mamma'n sin. Hun var så herlig, den jenta. Hun var så veeeeldig alt. Veeeldig engasjert. Veeeeldig forelska. Veeeeldig mot. Veeeldig for.

På slutten av filmen ville mamma'n bli venner med henne igjen. Hun prøvde å unnskylde seg.
– Men det er bare det at .... noen ganger er du så .... mye, sa mamma'n. Og alle i kinosalen lo. For de så det jo, de skjønte det. Var enige. Og jeg lo også. Tenkte at det var det de hadde ment. At det var her vi skulle le, så da fikk jeg le her. Men så var det ikke sånn. For jenta sa;
– Ja, mamma.
– Noen ganger er jeg mye.

Men Isabelle Ståhl skriver mye bedre om det enn meg! Og Stranger.

Jeg hadde helt glemt denne

Det var så fint å huske på den igjen!

Du er her ennå

.

Hver gang jeg ser dette bildet er det ingen omveier. Det er bare gråt.
Og jeg forstår ikke hvorfor. Jeg ser et rom. Lys. Grønne blader. Sengen.

Det er så mange kompromisser fram til varmen.
Og jeg husker at jeg skal dø.

A softer world

So beautiful and hard. Loads of them. You should see them!

Når alle blir stille rundt bordet

På jobben min er det mange smartinger. De er så kompetente og flinke at jeg av og til får panikk av å tenke på det. Men noen ganger kjenner jeg den gode varmen også. Den gode varmen som kommer når jeg enda en gang oppdager hvor utrolig fint det er å kunne greier. Å interessere seg for ting. Så mye at man gidder å lese om det. Gidder å skrive om det. Og gidder å snakke om det.

Da kan det nesten kjennes som hjemme.

Men noen ganger er det som om jeg har misforstått absolutt alt. Og jeg blir bare forvirra. Og skjønner absolutt ingenting. Det er de gangene jeg er blitt virkelig engasjert og revet med. Du vet, de gangene det sitter mange rundt bordet, og alle er med på snakkinga. De gangene alle synes det er så gøy at man bare fortsetter å snakke enda litt mer om det, selv om man kjenner at det kanskje blir litt nerdete, men du verden; det er jo så gøy, så alle bare slipper litt taket, og er med. Og vi snakker enda litt mer om det, og plutselig er det som om det går et lys opp for deg. At du opplever å se en sammenheng du aldri har sett før. At du får øye på en slags sannhet midt inne i tåka. Og det er så nydelig. Det er så fint. Som å høre til. Som å kjenne at det betyr noe.

Og det er da det går galt.

I alle fall for meg. For da blir jeg så glad at jeg forteller om sammenhengen jeg så. Forteller om fliket av sannhet. Har stjerner i blikket, og fektende armer mens jeg snakker. Og jeg ser på dem mens jeg snakker, og ler, og fortsetter, og er så glad mens jeg forteller. Og så er jeg ferdig, og jeg puster et pust, og to pust og tre pust, og ingen sier noe. Det er bare stille. Taust.

«Det er da ganske interessant ...», sier jeg til stillheten.

Men det hjelper ikke. Ingen ler. Ingen roper. Ingen snakker. De bare nikker stille, og ser famlete og usikre ut. Og hjertet synker i brystet mitt, og det synker helt ned til knærne, og til slutt får jeg gnagsår av å slepe det etter meg.

Og jeg forstår ikke hvor den kommer fra, den tausheten som kommer etter entusiasme og glede og opplevelsen av innsikt. Jeg forstår det ikke. Jeg vet bare at det er fælt.
.

Broderi på ordentlig

_



Jeg har fått dilla på broderi igjen!
.

Bra dame

Plateslipp - Jenny Hval - Rockettothesky

Dette er nydelig musikk.

Selv beskriver Jenny det som «Feministisk stadion-pop! Hemmelig og obskøn på en gang.»
Da jeg hørte henne kunne jeg tenke på det som en råere, mer naken utgave av Stina Nordenstam og Beth Gibbons (Portishead). Og den samme ærligheten, og det samme nærværet som Thomas Dybdahl, bare yngre. Tynnere, på en fin måte.

Plata kommer neste mandag, og heter «To sing you apple trees».

Den kan smuglyttes til på http://www.myspace.com/rockettothesky

nypoesi

Nytt tidsskrift ute nå, blant annet med Øyvind Berg på svensk:

Konsten är ingen vanlig soffabanan, så där.

Konsten är inte så där.

Konsten är så här och inte alls så där alls.

Vafalls?

Vore jag inte graciös nog?

Om jag kunde säga samma sak med mera konst, så att säga?

Men hörde ni inte, så att säga, efter?

Konsten är inte så där.

Konsten är så här.

Nej, är ni galen? Inte nu!

Konsten var här nyss, och då var den så här.

Nu är det slut på konsten, tyvärr.

Nu är konsten borta, vare sig så här eller så där.

Nej, jag är inte alls elak. Förlåt, men här om dan hörde jag

att det var er fru som dog så graciöst nu i våras? 

Vafalls? 

Inte graciöst? Va fan menar herren med DET?

Så säkert som att jag står här och ni där ni stannat,

skall herren veta hut och nu i våras

då dog hans fru, äntligen, OCH HON DOG GRACIÖST!

ØYVIND BERG (nypoesi 2/06, 19)

et deilig stykke tekst

Riktignok er det over ett år siden, men inspirert av å godtenke på Theodor kom jeg på denne teksten om Bill Viola av Eivind Røssaak på kunstkritikk.no. Sant å si er nok dette noe av det beste jeg har lest av gode, kunstkritiske tekster, hvor det er en sann fryd for både hjerte og hode å følge han nedad teori, oppad beskrivelser av verkene og nedad igjen inn i hans egne, autentiske og troverdige opplevelser. Et bidrag til offentligheten om noe vesentlig, fortalt med all den respekt og oppmerksomhet vi ikke bare burde gi tilkjenne for kunst, men også mennesker.

hva ville Theodor sagt, Linda?

Det blir for enkelt, Linda. For feigt. Hvorfor vil du på død og liv ramme feminismen?

Det er som om du klapper sammen over TV-apparatet og fastslår at virkeligheten kan defineres med realitystjerner. Men den trenger ikke nødvendigvis det. I det minste ikke før vi stiller oss spørsmålet om hva som har egentlig betydning.

Det Theodor W. Adorno kalte «kulturindustri» har langt på vei fått hegemoni som tolkningsrammer vi har til rådighet for å plassere oss og agere i omgivelsene. Paradoksalt nok synes jeg det er en støtte i å tenke det. For det avslører jo også at det finnes noe som er mindre synlig, noe som er viktigere, som gjemmer seg utenfor og bortenfor «det vi alle vet». At det finnes et sted hvor det oppstår ekte konfrontasjoner mellom virkelige ulikheter. Et sted der forklaringer som baserer seg på «store kulturforskjeller» kun er tegn på avmakt. Et sted hvor forsett om respekt for en hel verdens enkeltmennesker kan møtes med oppriktig oppmerksomhet.

For når det eneste vi tilbys er overfladiske debatter hvor kun «ja» eller «nei» er gyldige svar, og hvor velrettede skudd mot fiendebildene belønnes med materielt fokuserte skuddpremier, da er det faen meg trangt i dette rommet vi kaller offentligheten. Synes du ikke?

Habermas skrev at det slett ikke var beslutningene man innenfor offentligheten tilsynelatende ble enige om, som ga offentligheten sin styrke som demokratifremmende. Snarere var det kvaliteten på det som ble ytret. Hvilke tanker kan vi tenke mens vi leser det vi leser? Det er kvaliteten på argumentene som skaper et sunt - eller et usunt - demokrati.

Så min bekymring er ikke hvorvidt du enkelt fikk deg jobb eller ikke etter Fittstim, mitt spørsmål er: Ville du virkelig hatt en karriere blant arbeidsgivere som i utgangspunktet ville ha fordømt deg som feminist?

bagatellenes overmakt

Det er de underligste ting man henger seg opp i når man skal skape sin egen forlengelse av seg selv, som for eksempel en blogg. Jeg skulle så gjerne hatt et vakkert bilde av Mona Hatoum som bakgrunn under feltet på overskriften. Så forsøker jeg, og to timer senere er jeg like langt. Så jeg gir opp. (Det var som faen!). Men underveis har jeg lært en god del både om templates, og hvordan bagateller tar makt over meg, og tiden min. Og jeg aner en topp av et isfjell hva bagatellers overmakt angår. Har jeg egentlig råd til det? Jeg lar det fare, og legger heller inn stillbilde fra Mona Hatoums «Measures of Distance» (1988) et sted jeg veit det gjør vondt.

gode forbilder

Nå, når jeg er i ferd med å bli en blogger, er jeg som halsende etter innovatørene og de 20 millioner kineserbloggerne, om ikke avhengig, så i det minste åpen for å bli inspirert, av andres blogger. Og Linda Skugges blogg er i så måte veldig fin, og ærlig. Og til å bli klokere av. Selv om hun nå lurer på å kvitte seg med honnørtittelen feminist.