Du er her ennå

.

Hver gang jeg ser dette bildet er det ingen omveier. Det er bare gråt.
Og jeg forstår ikke hvorfor. Jeg ser et rom. Lys. Grønne blader. Sengen.

Det er så mange kompromisser fram til varmen.
Og jeg husker at jeg skal dø.

A softer world

So beautiful and hard. Loads of them. You should see them!

Når alle blir stille rundt bordet

På jobben min er det mange smartinger. De er så kompetente og flinke at jeg av og til får panikk av å tenke på det. Men noen ganger kjenner jeg den gode varmen også. Den gode varmen som kommer når jeg enda en gang oppdager hvor utrolig fint det er å kunne greier. Å interessere seg for ting. Så mye at man gidder å lese om det. Gidder å skrive om det. Og gidder å snakke om det.

Da kan det nesten kjennes som hjemme.

Men noen ganger er det som om jeg har misforstått absolutt alt. Og jeg blir bare forvirra. Og skjønner absolutt ingenting. Det er de gangene jeg er blitt virkelig engasjert og revet med. Du vet, de gangene det sitter mange rundt bordet, og alle er med på snakkinga. De gangene alle synes det er så gøy at man bare fortsetter å snakke enda litt mer om det, selv om man kjenner at det kanskje blir litt nerdete, men du verden; det er jo så gøy, så alle bare slipper litt taket, og er med. Og vi snakker enda litt mer om det, og plutselig er det som om det går et lys opp for deg. At du opplever å se en sammenheng du aldri har sett før. At du får øye på en slags sannhet midt inne i tåka. Og det er så nydelig. Det er så fint. Som å høre til. Som å kjenne at det betyr noe.

Og det er da det går galt.

I alle fall for meg. For da blir jeg så glad at jeg forteller om sammenhengen jeg så. Forteller om fliket av sannhet. Har stjerner i blikket, og fektende armer mens jeg snakker. Og jeg ser på dem mens jeg snakker, og ler, og fortsetter, og er så glad mens jeg forteller. Og så er jeg ferdig, og jeg puster et pust, og to pust og tre pust, og ingen sier noe. Det er bare stille. Taust.

«Det er da ganske interessant ...», sier jeg til stillheten.

Men det hjelper ikke. Ingen ler. Ingen roper. Ingen snakker. De bare nikker stille, og ser famlete og usikre ut. Og hjertet synker i brystet mitt, og det synker helt ned til knærne, og til slutt får jeg gnagsår av å slepe det etter meg.

Og jeg forstår ikke hvor den kommer fra, den tausheten som kommer etter entusiasme og glede og opplevelsen av innsikt. Jeg forstår det ikke. Jeg vet bare at det er fælt.
.