Gamle broderier

Jeg så dem på MoMa i fjor, og de var så innmari fine.

De er laget av Andrea Dezsö

Passe piker

Jeg husker jo hvordan det var. Og hvordan det er. Som om det aldri går over, det der. Det der hvor alt skal være passe. Akkurat passe. Glad, men ikke for glad. Morsom, men ikke for morsom. Pen, men ikke for pen. Trent, men ikke for trent. Glup, men ikke for glup.

I ORPS (filmen) var det ei jente som krangla med mamma'n sin. Hun var så herlig, den jenta. Hun var så veeeeldig alt. Veeeldig engasjert. Veeeeldig forelska. Veeeeldig mot. Veeeldig for.

På slutten av filmen ville mamma'n bli venner med henne igjen. Hun prøvde å unnskylde seg.
– Men det er bare det at .... noen ganger er du så .... mye, sa mamma'n. Og alle i kinosalen lo. For de så det jo, de skjønte det. Var enige. Og jeg lo også. Tenkte at det var det de hadde ment. At det var her vi skulle le, så da fikk jeg le her. Men så var det ikke sånn. For jenta sa;
– Ja, mamma.
– Noen ganger er jeg mye.

Men Isabelle Ståhl skriver mye bedre om det enn meg! Og Stranger.

Jeg hadde helt glemt denne

Det var så fint å huske på den igjen!