Sorg er mamma som snart skal slutte å puste. Som aldri, aldri, aldri mer skal se meg.
Sorg er ikke å vite hvordan ordene vil ramme. Stemmene. Tingene.
Sorg er å gå inn i mørket uten lykt.
Sorg er å fryse, men ikke orke å finne teppet som varmer. Sorg er å være i veien. Rulle tungt inn i lyset, og synes.
Sorg er en plikt uten oppgaver.
Sorg er et alvor fylt av skam. Det som aldri passer.
Sorg er en kampestein i skoen. Et dypt hakk i hjertet som lekker gjemt lengsel.
Sorg er å lytte. Lytte etter trøstens stemme som skal leie meg videre inn i livet. Tror jeg.
Jeg lytter etter den stemmen. Venter på den stemmen. Venter på ømheten.
Innlegg
