Sorg er å lengte

Sorgen rammer som et tungt lodd som skyver meg inn i et mørkt alvor.

Sorg er mamma som snart skal slutte å puste. Som aldri, aldri, aldri mer skal se meg.

Sorg er ikke å vite hvordan ordene vil ramme. Stemmene. Tingene.

Sorg er å gå inn i mørket uten lykt.

Sorg er å fryse, men ikke orke å finne teppet som varmer. Sorg er å være i veien. Rulle tungt inn i lyset, og synes. 

Sorg er en plikt uten oppgaver. 

Sorg er et alvor fylt av skam. Det som aldri passer. 

Sorg er en kampestein i skoen. Et dypt hakk i hjertet som lekker gjemt lengsel. 

Sorg er å lytte. Lytte etter trøstens stemme som skal leie meg videre inn i livet. Tror jeg. 

Jeg lytter etter den stemmen. Venter på den stemmen. Venter på ømheten.