Sorg er å lengte

Sorgen rammer som et tungt lodd som skyver meg inn i et mørkt alvor.

Sorg er mamma som snart skal slutte å puste. Som aldri, aldri, aldri mer skal se meg.

Sorg er ikke å vite hvordan ordene vil ramme. Stemmene. Tingene.

Sorg er å gå inn i mørket uten lykt.

Sorg er å fryse, men ikke orke å finne teppet som varmer. Sorg er å være i veien. Rulle tungt inn i lyset, og synes. 

Sorg er en plikt uten oppgaver. 

Sorg er et alvor fylt av skam. Det som aldri passer. 

Sorg er en kampestein i skoen. Et dypt hakk i hjertet som lekker gjemt lengsel. 

Sorg er å lytte. Lytte etter trøstens stemme som skal leie meg videre inn i livet. Tror jeg. 

Jeg lytter etter den stemmen. Venter på den stemmen. Venter på ømheten. 

    

I 2012 skal jeg

La enda flere ting flyte
Finne den i verden som vil si elskling
Tilgi meg selv for ikke å gjøre det

Verdensblogg

Jeg er slått i bakken av bloggen med Anne Hvåls verdenshistorier. Den er noe av det fineste jeg har sett. Har ikke kommet meg gjennom hele, men her skal jeg jammen nyte.

Se bare på dette:

Den fineste kortfilmen av alle

Jeg vil også skrike

Jag är ingen soldat

Det er så fint med menn som er våkne hele natta - bare for å kjenne om hjertet sitter der det skal.

Gamle broderier

Jeg så dem på MoMa i fjor, og de var så innmari fine.

De er laget av Andrea Dezsö

Passe piker

Jeg husker jo hvordan det var. Og hvordan det er. Som om det aldri går over, det der. Det der hvor alt skal være passe. Akkurat passe. Glad, men ikke for glad. Morsom, men ikke for morsom. Pen, men ikke for pen. Trent, men ikke for trent. Glup, men ikke for glup.

I ORPS (filmen) var det ei jente som krangla med mamma'n sin. Hun var så herlig, den jenta. Hun var så veeeeldig alt. Veeeldig engasjert. Veeeeldig forelska. Veeeeldig mot. Veeeldig for.

På slutten av filmen ville mamma'n bli venner med henne igjen. Hun prøvde å unnskylde seg.
– Men det er bare det at .... noen ganger er du så .... mye, sa mamma'n. Og alle i kinosalen lo. For de så det jo, de skjønte det. Var enige. Og jeg lo også. Tenkte at det var det de hadde ment. At det var her vi skulle le, så da fikk jeg le her. Men så var det ikke sånn. For jenta sa;
– Ja, mamma.
– Noen ganger er jeg mye.

Men Isabelle Ståhl skriver mye bedre om det enn meg! Og Stranger.

Jeg hadde helt glemt denne

Det var så fint å huske på den igjen!