Stem på mamma!

_



Det viser seg, i det minste ifølge New York Times, at kvinnelige politikere som Hillary Clinton og Nancy Pelosi, stadig vinner fram når de fremmer sine tradisjonelt kvinnelige sider.

Da Pelosi ble valgt var det overveldende mange oppslag med barn rundt henne (jf bilde). Er det ren politisk maktstrategi for å lokke til seg amerikanere som er lei av Irak-krigen, eller er det et fremskritt for kvinnene?

I artikkelen står det blant annet: «For Mrs. Clinton, highlighting the maternal is a way of building on what polls and strategists suggest are her clear advantages, like strength and intelligence, while compensating for what are widely considered her liabilities: a coolness, an excess of caution and a capacity to so polarize the electorate that many voters question her ability to win.»

Linn Ullmann var nettopp inne på det i en kommentar i Aftenposten, der hun blant annet minnet om at makt ikke er kjønnet.

«Å påberope seg en fra naturens side større evne til omsorg, kjærlighet, samarbeid og dialog, er en hersketeknikk på lik linje med andre hersketeknikker som umyndiggjøring og latterliggjøring.» skriver hun.

Driver amerikanske, kvinnelige toppolitikere med hersketeknikker når de viser seg som omsorgsfulle?

Apropos lykkelige horer

Anbefaler en titt på denne artikkelen fra Weekendavsien.
Her har en sosiolog vært «telefonvakt» på et skandinavisk bordell/massasjeinstitutt.

Sosiologen som gjennom sitt feltarbeid har fått nær kjennskap til hvordan dagliglivet på en skandinavisk massasjeklinikk arter seg, ville gå forbi horene som «ofre».
Hun sier: «I modsætning til andre forskere har jeg nok været mere fokuseret på at dokumentere, hvilke tiltrækkende elementer, som prostitution indebærer for pigerne. Jeg har taget det for givet, at der måtte være fordele ved faget, når så relativt mange kvinder vælger denne tilværelse, selvom de ikke er direkte økonomisk tvunget til det.»

Det er jo en eldgammel diskusjon, men mye tyder på at sosiologen har funnet den lykkelige hora. Men tror vi på det?

Bra dame

Bifil på fritida

Ordføreren i Ålesund, Arve Tonning, er definitivt UKAS DUST.

Han klarte ikke å ta likestillingminsteren alvorlig, da hun sendte oppfordring til de største kommunene om å utarbeide en handlingsplan for bedre levekår for lesbiske, homofile og bifile. Samtlige var positive - unntatt altså: Ålesund kommune.

Tonning mener at bifilitet er som en hobby å regne, og at det knapt finnes noen lesbiske eller homofile i Møre og Romsdal - bortsett fra dem han har kjipe klengenavn til.

En kritikk av Bekkemellems utspill fra homofile selv har vært at det kan føre til stigmatisering av homofile. Men er det ikke verre å ignoreres?

tilbake

Etter en lang pause fra bloggen, hvor jeg blant annet har lurt på å komme ut av skapet med fullt navn, har jeg bestemt meg for ikke å gjøre det. Ikke riktig ennå. Det er deilig med et frirom, selv om det er feigt.

Kanskje jeg blir flinkere - og tøffere - med åra.

I dag vil jeg anbefale alle å lese Anne Bitschs kronikk i Aften fra torsdag. Den finnes på nett, og det er bra, for dette er det desidert beste innlegget publisert i forbindelse med Hilde Haugsgjerds tabloidvennlige kommentar om «kvinners ansvar for ikke å bli voldtatt».

En annen ting, men som jeg ikke finner på nett er Gudrun Schymans gode idé i Ny Tid denne uka: Vi (kvinner) kjøper oss inn med én aksje (koster fra 50 til 200 kroner) i de store selskapene med mannsdominerte styrer (dvs samtlige), og som eiere krever vi flere kvinner inn i styret. Det har hun, og flere med henne gjort.

«Eierskap er makt, og vi har tenkt å utøve den makten», skriver hun.

Jeg tror ikke, i likhet med henne, at kvinner nødvendigvis vil bringe inn en type «mykere, kvinnelige verdier» til styrene, men jeg tror at en ujevn fordeling av styreplasser mellom kjønnene tråkker på demokratiet. Det er ikke bra.