Denne kronikken ble publisert i Ny Tid, januar 2006. Det var et motinnlegg mot kriminalisering av sexkjøp i Norge, med bakgrunn i erfaringene fra Sverige der blant annet en Høyesterettsdommer fikk dømme videre etter at han ble dømt for ulovlig sexkjøp. Spørsmålet er hvem som kontrolleres, og hvem som beskyttes når praksisen av en kriminalisering blir som deler av den svenske.
Kronikken i sin helhet:
KONTROLL OVER KVINNER
Av flinkpike
Sveriges lov mot sexkjøp har utsatt gatene for en overfladisk kattevask. Men den har også skapt ofre, og vist seg å opprettholde stereotype forestillinger om kjønn og seksualitet. Det bør dagens feminister ta innover seg, ikke minst de som påberoper seg å være de rødeste strømpene blant oss.
Feminismens mål er likeverd, likestilling og frigjøring for alle mennesker. Både Kvinnegruppa Ottar, Kvinnefronten, Krisesentersekretariatet, RV og Fagforbundet, samt grupperinger i Arbeiderpartiet og SV mener at kriminalisering av sexkjøp er et middel for å nå disse målene. De er heller ikke alene. 81 prosent svensker er positive til loven. Men er erfaringene fra Sverige så entydig positive? Da loven ble innført ble antall gateprostituerte halvert, men siden har antallet vært konstant. I Malmø og Gøteborg har man de senere år til og med registrert en nyrekruttering, særlig når andre tiltak som rusomsorg er blitt nedprioritert. Dette kan også henge sammen med at sexkjøp har en relativt lav strafferamme, på nivå med butikknasking. Per i dag er ingen kjøpere dømt til fengsel, men flere bøter er ilagt, blant annet til en svensk dommer. Boten fikk derimot ingen konsekvenser for hans profesjonelle virke. Snarere tvert imot. Hans sjef uttalte at dommeren gjennom lovbruddet har «fått extra kunskaper i ämnet sexualbrott». Samtidig var en kvinnelig politistudent tvunget til å avbryte utdannelsen sin, da det ble oppdaget at hun solgte sex, til tross for at dette ennå er lovlig i Sverige.
Både norsk og svensk rettsvesen kritiseres for å være mannsdominert og konservativt i sitt syn på seksualitet. Praksis innenfor voldtektsdommer viser stadig at menn unnskyldes som primitive dyr uten seksuell selvkontroll. Det samme viser seg innenfor svensk rettspraksis av sexkjøpsloven. «Det är som att man tycker synd om de här männen,» sier Kajsa Wahlberg (DN 27.2.03). Hun står bak Rikskriminalens rapport som konkluderer med at domstolene forsøker å «skydda den misstänkte mot de sociala konsekvenser som kan bli följden av hans handlande». Blant annet får menn som har kjøpt sex rettsinnkallelsen sendt til sin arbeidsplass framfor til familiens postkasse. Og mens «utnyttjade kvinnor tvingas berätta i detalj vad de varit med om verkar rätten närmast bli besvärad över att behöva genera en man som köpt sex.» Dette synes kanskje ikke som argumenter mot kriminalisering. Men det er verdt å merke seg at det praktiske, juridiske utfallet av loven over tid kan beskyldes for å være lite effektivt, og virke til å opprettholde en moral hvor det er kvinnen som gjør noe egentlig «galt», og som utsettes for nye overgrep i møte med rettsapparatet.
Volden, og frykten for vold, i svensk prostitusjonsmiljø har økt. Dette er dokumentert i den norske rapporten signert juristen Ulf Stridbeck m.fl. i 2004. Her sier Helene Cevers, som har jobbet med hjelpearbeid siden 1993, at hun møter flere mishandlede kvinner etter sexkjøpsloven. «Våldet har ökat, framförallt det sexuella våldet. I dag utsätts tjejerna för mycket mer perversitet och sadism.» Særlig de svakeste føler seg mer utsatt. Om noe av motivasjonen for loven var å skape tryggere, mer verdige liv for disse, kan det se ut til å ha feilet.
Vi er sikkert mange som har ønsket å stikke blikket ut på menn i langsomme biler utenfor hovedpostkontoret. Det handler om stigmatisering. «Når én kvinne selger seg, tror menn at alle kvinner gjør det». Men kriminalisering av sexkjøp kan bli som bensin på bålet, hvor ytterligere stigmatisering flammer opp. Kriminologene Tove Pettersson og Eva Tiby fant at gjennom kriminaliseringen ble «prostitusjon» oftere oppfattet som «gateprostitusjon». En slik utvikling kan vise at loven ikke makter å skape beskyttelse for andre typer prostituerte (f.eks. mannlige prostituerte, eskorte-service, prostitusjon via internett ol) enn gateprostituerte. Det kan videre åpne for at andre forhold som sterke markedskrefter fører til nye relasjoner innenfor kjøp og salg av sex. Relasjoner som riktignok også kan være uttrykk for seksuell frigjøring, men som likefullt forblir udefinert som prostitusjon i de tilfeller hvor den oppleves som undertrykkelse av en svakere part. Slik kan det skapes enda større mørketall og usynlig prostitusjon som verken politi eller hjelpeapparat har noen adgang til.
Men hva med frigjøring? En samfunnsmessig moral sier kanskje at vi ikke vil ha prostitusjon i gatene. Et individorientert etisk syn bør derimot uttrykke respekt for enkeltindividene og søke bekjempelse av maktkonsentrasjoner som vil definere vårt performative kjønn og vår seksualitet, både moralsk og i praksis. Den svenske forskeren Yvonne Svanström har med bakgrunn i svenske myndigheters motivasjon i helse forut for loven, påpekt at holdningen var at kvinnelige prostituerte ble vurdert som en trussel mot samfunnet. Dette sto i kontrast til «private kvinner» som snarere fikk utvidet sine seksuelle rettigheter i samme periode, i den private sfære vel og merke. Svanström falt ned på et «reglement» hvor kvinner som representerte «den gode seksualiteten» ikke kunne «finnas på gatorna efter klockan 23, inte gå fram och tillbaka i grupp, inte stanna utan giltig anledning, inte dra till sig uppmärksamhet genom fin klädedräkt och inte tilltala personer genom utrop.» Slik produserte man en egen gruppe «profesjonelle, offentlige kvinner» som holdt seg innenfor det aksepterte, noe som reproduserer kvinners underordning inn i nye sosiale kontrakter. Kriminalisering av sexkjøp kan slik føre til mer undertrykking av kvinner, være til hinder for frigjøring og skape en holdning hvor seksualitet er forbeholdt det private rom, aller helst innenfor ekteskapet.
Samtidig vet vi at mange horekunder lider. Flere av dem er krigsrammede, andre er grunnleggende ensomme og desperate etter nærhet. Vi vet også at svært mange prostituerte enten er narkomane, psykisk syke eller fattige kvinner fra andre land. Likefullt mener jeg at vi må starte i en annen ende enn en kriminalisering som overlater de prostituertes skjebne til et mannsdominert rettssystem som implisitt forsvarer menns «dyriske drifter». Når disse holdningene ikke forsvinner gjennom kriminalisering av sexkjøp, blir spørsmålet hvordan vi på andre måter kan flytte makten tilbake til enkeltindividene, også de svakest stilte blant oss. Etter min mening må vi gjøre ethvert menneskes valgsituasjon verdig, både (potensielle) horer og horekunders valgsituasjon. Vi må skape et samfunn som produserer færre stoffavhengige, voldelige, psykisk nedbrutte, selvdestruktive mennesker som ser prostitusjon som reell vei ut av kriser. Framfor kriminalisering bør vi f. eks. sette betydelige ressurser inn mot rusomsorg og psykisk helse, slik at det for én gangs skyld kan monne.
Slik loven fungerer nå skaper den nok færre ofre enn før, men disse er til gjengjeld mer utsatt for både fysiske og psykiske overgrep. Dette er etisk betenkelig. Ingen lov, uansett hvor edelt målet med den er, bør iverksettes med menneskers liv som innsats. Respekten for enkeltmennesket må veie tyngst. La oss heller ta fatt på den lange veien, framfor å helle i oss akuttmedisin som kun behandler symptomene på et ubalansert samfunn. Det holder ikke å polere overflater, eller å spyle gater.
Publisert i Ny Tid januar 2006
Innlegg
